UNTITLED
Jeg aner ikke hva jeg skal skrive, men jeg fikk brått en forferdelig skrivekløe. Hmm, i know herlig start på blogg innlegget hva, men jeg er fryktelig dårlig på hvordan jeg skal starte ting for tiden. Men er ACER hele greia med å ende ting og flykte fra ting.
Det er en følelse jeg har, at inni meg et eller annet sted så spilles det en tragisk komedie i loop. Hva det enn er, har jeg en følese av at jeg vil finne ut i en av de nærmeste dagene.
Bare se på meg, jeg sitter i mams og paps sin stue og røyker knusktørr tobakk stæsha ned i winnertips. Dere som vet jeg har slutta og røyke sitter nok der og ser på skjermen med et skuffa blikk. Vel the story of me is, er det noe stress gående, så røyker jeg som en svamp. Har jeg ikke røyk vil jeg fly på veggen. End of story. Patetisk, ja det er uendelig patetisk. Røyken gjør ikke livet mindre stresset og ei heller at jeg vil ACE eksamnene mine heller. MEN følelsen det gir meg de få minuttene jeg har med det illeluktene monsteret gir meg en falsk følelse av ro, samtidig som hjernen min skriker STUMP DEN, DI FORBANNA €€#"#%€.. Yeah, you might get the point.
Hele poenget mitt er at etter at jeg fikk kommet meg hjem til mitt kjære hjemsted og til mams og paps så har jeg fått tid til å tenke. Jeg har tenkt over alt mulig jeg noensinne har fått pressa inn i den lille skallen min. Minner, tanker, triste saker og dumme saker. Dessuten så har jeg en tendens til å tenke altfor mye om kvelden og det er som regel mest leie saker som dukker opp i disse mørke tider.
Vel, jeg har hørt mye på en sang de siste dagene og den heter så mye som: You'll always find the way back home.
Det er en ganske oppløftene sang i seg selv, med party-fengende rytmer. Men selve budskapet i den gjør meg en smule trist og lei. Kanskje fordi jeg vet at hjemme er her i Fr.stad. Men hva er hjemme når du ikke vet hvem du er selv? Vel jeg vet at selvom sangen heter at du vil alltid finne veien hjem, så betyr det ikke at det er selve stedet. MEN selve personen du er selv. At du kan gjøre hva som helst med deg selv for at andre skal like deg, men likevel så vil du alltid være DEG SELV og alle vil kjenne DEG SOM DU ER.
Hva om jeg ikke vet hvem jeg er?? Hvor skal jeg da gå? Hvor skal jeg begynne?
Det er når jeg sitter her at jeg savner livet mitt for 2-3 år siden. DA visste jeg igrunn hvor jeg hørte til her i verden, hvem jeg var og hva målet mitt var. NÅ? Ja nå sitter jeg her og har absolutt null clue.
I wanna be the girl who had fun every single day and had no regrets and rules for herself. Damn, jeg hater å vokse opp!
Noen andre som vet litt hvordan jeg har det?
-Kathy
Det er en følelse jeg har, at inni meg et eller annet sted så spilles det en tragisk komedie i loop. Hva det enn er, har jeg en følese av at jeg vil finne ut i en av de nærmeste dagene.
Bare se på meg, jeg sitter i mams og paps sin stue og
Hele poenget mitt er at etter at jeg fikk kommet meg hjem til mitt kjære hjemsted og til mams og paps så har jeg fått tid til å tenke. Jeg har tenkt over alt mulig jeg noensinne har fått pressa inn i den lille skallen min. Minner, tanker, triste saker og dumme saker. Dessuten så har jeg en tendens til å tenke altfor mye om kvelden og det er som regel mest leie saker som dukker opp i disse mørke tider.
Vel, jeg har hørt mye på en sang de siste dagene og den heter så mye som: You'll always find the way back home.
Det er en ganske oppløftene sang i seg selv, med party-fengende rytmer. Men selve budskapet i den gjør meg en smule trist og lei. Kanskje fordi jeg vet at hjemme er her i Fr.stad. Men hva er hjemme når du ikke vet hvem du er selv? Vel jeg vet at selvom sangen heter at du vil alltid finne veien hjem, så betyr det ikke at det er selve stedet. MEN selve personen du er selv. At du kan gjøre hva som helst med deg selv for at andre skal like deg, men likevel så vil du alltid være DEG SELV og alle vil kjenne DEG SOM DU ER.
Hva om jeg ikke vet hvem jeg er?? Hvor skal jeg da gå? Hvor skal jeg begynne?
Det er når jeg sitter her at jeg savner livet mitt for 2-3 år siden. DA visste jeg igrunn hvor jeg hørte til her i verden, hvem jeg var og hva målet mitt var. NÅ? Ja nå sitter jeg her og har absolutt null clue.
I wanna be the girl who had fun every single day and had no regrets and rules for herself. Damn, jeg hater å vokse opp!
Noen andre som vet litt hvordan jeg har det?
-Kathy
